23. januar 2004 er det 100 år siden heile Ålesund gikk opp i et inferno av flammer. Dette fikk konsekvenser for både byplan og arkitektur i den nye byen. Det var en moderne by som blei reist, og en annerledes by. Man hadde fått bad og vannklosetter, solide murhus og en arkitektur sterkt prega av viljen til en egen norsk stil. Men det skulle ta 70 år før Ålesunderne gjenoppdaga sin egen by og på nytt blei stolte av dens uttrykk. Og idag er det er få i Norge som kan si annet enn at Ålesund er en sjelden arkitektonisk perle der den ligger og bader seg i havet mot nordvest. Og alt starta med en fyrstikk.

Dette er utdrag fra ei oppgave i arkitekturhistorie ved Bergen Arkitekt Skole i 1996. Her blir det diskutert hva som er karakteren ved den nye byen. Og hvilke av disse er fortsatt viktige i dagens vernearbeid?

Ålesund
(Gjenreist 1904-1907)

Bakgrunn
Ålesund vokste fram på 1800-tallet, fra nesten ingenting, men ved hjelp av driftige handelsmenn med rogalendingen Rønneberg i spissen greide man å tilkjempe ladestedsrettigheter til stedet rundt sundet i 1812. 1300 mennesker bodde der da man fikk kjøpstadsrettigheter i 1848. Og ved inngangen til det 20. århundre hadde byen passert 10 000 innbyggere.

Bybrann
Natt til 23. januar 1904 tok det fyr i ei sjøbu på Aspøya i Ålesund, og i en orkanaktig storm spredte flammene seg raskt innover byen. I løpet av natta blei heile bebyggelsen flammenes rov. Alle byens 12 000 innbyggere samla det de kunne av saker og kom seg unna med vogner og kjerrer i et stort, men svært stille opptog.

Da de returnerte neste dag fant de hjemma sine, ja heile byen i ruin under røyk og aske.

Det blei raskt reist en midlertidig brakkeby med gullsmeder, fotoatelierer og slakterbutikker. Mens bespisning av de dårligst stilte blei besørga ombord i et av skipa som Keiser Wilhelm II hadde sendt de nødlidne. I løpet av våren blei Ålesund fylt av folk som ville tjene seg en slant ved å bidra til gjenreisningsarbeidet. Men de blei lenge gående arbeidsledige i påvente av det grunnleggende planarbeidet som skulle ferdigstilles.

Reguleringsarbeidet
Allerede 2 dager etter brannen blei reguleringsproblemet tatt opp av ordfører Frisak. Kommunen ville trenge ekstra bistand til dette arbeidet, og med tilråding fra departementet blei ing. Næser ansatt som reguleringssjef. En reguleringskommisjon hadde allerede blitt stifta. 2 måneder etter brannen lå reguleringssjefens plan klar til gjennomdrøfting for reguleringskommisjonen.

Det foreligger lite materiale om hva som lå til grunn for reguleringssjef Næsers utkast. Men Helga Stave Tvinnereim har i si bok "Arkitektur i Ålesund 1904-1907" beskrevet planen for den nye byen, og har forsøkt å se den i lys av de rådende planidealer ved århundreskiftet. Men det er viktig å understreke at man hadde hast, og ingen arkitekt var ansvarlig for planarbeidet. Så den nye planen blei prega av de føringer som var lagt av ing. Næser, diskusjonen som blei ført i reguleringskommisjonen og ikke minst blant arkitekter og andre meiningshungrige både lokalt og på nasjonalt plan. Resultatet blei ei sterk justering av den gamle bystrukturen (i henhold til nye bygningslover bl.a.), fortsatt prega av landskapets sterke trekk og de gamle eiendomsgrensene.

Den nye byen blei likevel svært annerledes enn den gamle trebyen man måtte overgi til flammerovet. Nå lå moderne kriterier til grunn for byplanen og arkitekturen. Man var så vidt igang med det nye århundret og bar på store forventninger til framtida, både teknisk, ideologisk og fysiologisk. Man skulle bygge en moderne by.

De nye kriteria for bygging:

1. Byen skulle aldri brenne mer
Brannsikring skulle prege både byplanen og den nye arkitekturen. Stortinget fikk framskynda en lov om murtvang i alle norske byer på grunn av den katastrofale ålesundsbrannen. Et murtvangområde blei definert i bysentrum, og dette skulle skilles fra trehusområda med ekstra breie gater for å stoppe spredning. Alle husa innafor murtvangområdet måtte reises i tegl eller stein. Og man visste at skifertekking av tak tålte gnistregn bedre enn de gamle teglsteinstaka hvor gnistene fikk ligge å gløde innunder pannene. Antall etasjer til boligformål både i murområdet og i treområdet blei bestemt i forhold til brannhensyn.

2. En mer effektiv byplan
Å reise en by fra grunnen av var en unik anledning til å ordne opp, og gjøre byen mer effektiv og smidig enn den gamle byen. Kontakt med havna var svært viktig. Man ville bedre forholda for varetransport ved å rette ut og nivellere gatene. Framsynte så også for seg behovet for gater som skulle kunne ta imot automobiler og eventuelt sporvogn. Parkgata blei sprengt fram som ei ny innfartsåre til byen. Noen snakka også om å sprenge ut flere kanaler. Det blei krangel mellom tre bydeler om etablering av ett felles torg, så man endte opp med flere mindre plasser.

Den nye byen kunne ikke bli noen rettvinkla by etter sterke geometriske idealer og med viktige akser. Til det var landskapet altfor førende. Men byen som skulle vokse fram kunne minne om den moderne byen beskrevet av Camillo Sitte i 1889. Han tok avstand fra de geometrisk utlagte byene, men så for seg den biotekniske byen med gater og partier som fulgte terrenget og som skapte maleriske motiver. Men påfallende mange av Sittes idealer er heller ikke tilstede i Ålesund. Blant anna var det satt av lite plass til grønne lunger som var et av hovedelementa i Sittes pustende byer.

3. Den sunne byen
Alle branner har en rensende effekt. Blant anna så fikk den store brannen i London i 1666 gjort slutt på ustoppelige epidemier som hadde herja i byen siden Svartedauden. Og etter Ålesundsbrannen var det også viktig å gjenreise en sunnere by. Man ville legge nye rør for vann og kloakk, og sørge for friskt vann til alle. Etter gjenreisinga var Ålesund byen i Norge med flest vannklosetter, og mange hadde fått egne bad.

Med industrialismen og de skitne røyklagte forholda som fulgte maskinene hadde ideen om nye boforhold i lys og luft ute på landet vokst fram. Hagebytanken hadde sine røtter i England, og blei del av heile den nye sunnhetsbevegelsen, som søkte å dyrke kroppen og det gode liv. Alle skulle ha det like godt som de som bodde på landet. Dette var et ideal som førte til tekniske minstekrav for nok lys og luft i byene. Og det nye Ålesund skulle også bygges tilfredstillende i henhold til disse kriteria. Gatebredder, byggehøyder, byggevolum og kvartalas dimensjoner skulle sørge for at ingen blei snytt for det rensende sollyset eller den friske lufta.

4. En norsk arkitektur
Norge var inne i en sterkt navlebeskuende fase da Ålesund skulle få sin karakter. Nasjonen var akkurat iferd med å bryte unionen med Sverige og mange søkte den norske identiteten. Og arkitektene var selvfølgelig del av denne bevegelsen. I norrøn mytologi og i norsk middelalder fant de den storhet i særegne kulturelle bilder som de søkte. Mange henta motiver fra treskurd og folkeeventyr. Ornamentikken blei overført til de nye husa, og man la på med romantiske tårn og spir henta fra middelalderborgene.

Ikke alle lot seg rive med i bruken av historiske motiver, for andre meinte at Ålesunds arkitektur måtte forholde seg til det harde klimaet den skulle stå i, være funksjonell, rasjonell og enkel. Slike hus blei reist uten særlig dekor, men likevel ofte elegant forma med runde hjørner og interessante formelementer.

Det nye var også at alt skulle bygges i mur. Så å skape en norsk by når man samtidig skulle legge fra seg det tradisjonelle tømmeret og panelet var ei stor utfordring. De fleste av arkitektene var utdanna ved institusjoner i Mellom-Europa, og bar med seg de kontinentale tradisjonene.

Når byen sto ferdig hevet kritiske røster seg og hevda at byen mangla heilhet, at den var rotete, og langt fra noe godt eksempel på ei vellykka gjenreising. Mens andre priste det de så, og meinte at byens preg av solide hus ut mot havet, grå og umalte, bar preg av sunnmøringens ånd og hadde karakteren til de skotske slektningene i vest.

Den nye byen
Den gamle byen hadde en tett struktur med trange gater som vridde seg langsmed havna eller opp i mellom de bratteste knausene. Mellom husa fantes trange smug inn til bakgårdene, som også kunne være veier inn i andre verdener som byen hadde vendt ryggen mot. Her fant man berg til å dra opp klippfisk på, strender til å dra opp båter eller for å bade. Det var en by rik på mange ulike typer rom.

Planleggerne av den nye byen så ikke langt etter den gamle byens kvaliteter. Visst var det vanskelig å kvitte seg med bildet av trehus og teglhus som var den kjente byggeskikken. Men det var lite diskusjon om de romlige kvalitetene i en tradisjonell norsk by.

Nå innførte man den moderne byen, hvor tekniske og hygienske idealer, eller helst krav, var sterkt bestemmende for byens form. Det nye ålesund blei en moderne by, den mest moderne av alle i si tid. Men det skulle ta 70 år før det blei et byuttrykk man var særlig stolte av. Og i dag er det oftest byens pynt, de rikt dekorerte fasadene framheva av sterke farge og byens landskap man lar seg fascinere av.