Storbybygging

(Sitat fra Smp. 22.05.1999) "...Stortingsrepresentanten (Oddvar Nilsen) var i går på den åpne konferansen om en helhetlig samferdselsløsning for Sunnmøre, også kalt «Storbyen Sunnmøre». Prosjektet, som går ut på å binde sammen Sunnmøre til en region, har en prislapp på fem milliarder kroner. Finansieringen av prosjektet håper man skal være en kombinasjon av offentlig og privat medvirkning. Dersom dette skjer, vil fergene bli byttet ut med tunneler og broer. Storbyen Sunnmøre vil bli landets fjerde største by."

Noen sunnmøringer har fått Geelmuyden og Kiese til å lansere begrepet "Storbyen Sunnmøre". Denne storbyen skal bygges med veier - tuneller og broer, for å samle regionen i ett større arbeidsmarked. Men å presentere disse veiprosjekta som virkemiddel for å lage storby er misvisende språkbruk. Slike prosjekter undergraver viktige men sårbare urbane kvaliteter i små og store tettsteder, og ferga som regionens viktige arena for uformelle møter, sosialt samvær og observasjon vil forsvinne. Hvis man vil bygge et samfunn med storbyens beste kvaliteter - hvilke prosjekter skal så føre fram til dette?

Fergefritt
Ålesund er en by ved havet. Kom man med fly til Vigra blei man ført fram til byen over fjorden, og sluppet av på Braathens SAFE sin pir i havna midt i byen. Man kom til byen med alle sansene, og bylivet var uungåelig. Bare jernbaneturen på broer ut til Venezia kunne måle seg med dette møtet med en by. Idag føres man inn i byen i buss gjennom mørket 150 meter under havflata og dukker opp i ett veikryss på ei fylling, med Åndalsnes 100 km mot øst og med ei pil i motsatt retning som angir sentrum. Noen vil nok meine at det er idyllisering å ta opp dette, og at det konkursramma bro- og tunellprosjektet ved Ålesund tross alt har ført til mye positivt. Men ingen av de ringvirkningene man venta kom - byen vokste ikke gjennom tunellen. Tunellene oppfylte en del av det transportbehovet som hadde vært uansett, og nå kunne bilistene reise når man ville. Men bybefolkninga som før kunne trille sykkelen med seg ut på øyene, og øybefolkninga som hadde direkte forbindelse til byen mista et godt tilbud. Møteplassene på øyene lå ofte ved kaia og halvparten av øyboerne ville ikke ha tunellprosjektet. Likevel blei de fratatt sjøveien og med den deler av sin identitet. Dette fikk man for 1 milliard kroner.

I disse dager venter mange på realiseringa av Eiksund-sambandet. Dette prosjektet er prioritert av Møre og Romsdal fylkeskommune, og skal knytte Ulstein, Herøy og Hareid kommuner til Ørsta og Volda på fastlandet, og hovedargumentet er utvidinga av arbeidsmarkedet for verftsindustrien i Ulsteinvik. Men ifølge Samferdselsdepartementet vil ikke prosjektet være lønnsomt. Ferga som går der idag er uavhengig av driftstilskudd, og med utvidelse av fergetilbudet til halvtimesruter vil den fremdeles kunne drives lønnsomt. Likevel er det mange som heller ser at det blir bygd tunell for 650 mill. kroner og som i tillegg vil koste 5-8 millioner kroner årlig kun i drift og vedlikehold.

Ferger har sjelden hindra noen i å krysse fjordene, de går i allslags vær og er for mange et hyggelig avbrekk på reisa. Ved bompengefinansierte fjordkryssinger vil det som regel være forbudt å tilby andre typer befraktning over fjorden. Denne tvangsbruken av veiprosjekter burde være unødvendig dersom veiprosjekta virkelig er så gode at som initiativtakerne meiner. Ved planlegginga av Sykkylvsbrua foreslo man til og med å ta betalt av gående og syklende fordi man var redd for at mange ville ta beina fatt over fjorden, og undergrave lønnsomheten i prosjektet.

Poenget med dette er ikke å si at alle fjordkryssingsprosjekter er unødvendige. Men det er ingen tvil om at enorme beløp investert i infrastrukur og drifta av den er en tvilsom affære dersom det er billigere å la ferga gå, oftere, og natt og dag. Dersom effekten av å tilføre så store midler til en region vil være mye større om midlene kunne styrke heilt andre områder av samfunnet, burde slike prosjekter skrinlegges. Om det også er slik at man ved å overføre trafikk fra sjøen til broer og tuneller går imot store deler av øyfolkets vilje og undergraver folk og steders forhold sjøen til bør det være grunn til å sette et stort spørsmålstegn ved det offentlige engasjementet i prosjektene. Det bør ikke være en offentlig oppgave å innføre monopol på transporten av folk over fjorden.

Sunnmørsk storbyliv
Paris har metroen, Oslo har trikken, og Bergen har Torgallmenningen. Ålesund hadde fergene. Felles for disse er at alle er eller var viktige arenaer for det uformelle møtet mellom kjente, og ikke minst med muligheten til å ta del i andres uttrykk. Venner kan samles rundt noen seter for å ta del i hverandres erfaringer, blikk kan veksles mellom ukjente sjeler og alle kan ta del i opplevelser på veien, enten det er gatesangere i en undergang, gjøglere på en plass eller private skjebner i lyset av ei glødene sol som senker seg i havet. Byer bygges ikke kun av boliger, butikker og veier, men av møtesteder som ikke krever handling men som blir til gjennom deltagelse...

Storbyen er tett, og et vidt spekter av næringer og et mangfold av kulturer er representert på et lite område. Kommunikasjonsmessig består storbyen av mange steder som henger tett sammen. Flere punkt innafor ett område blir like viktige, samtidig som alle har den samme referansen. Dette er noe av grunnlaget for en storbyidentitet. Mange norske byområder har allerede forsøkt å kaste seg frampå som storbyaktige. Grenlandsområdet, Mjøsbyen og Jærbyen. Og tross ivrig engasjement for å skape nye byområder har det ikke vokst fram noen troverdig storbystemning i noen av disse områda enda.

Men sunnmøringene står ikke på bar bakke. Ålesund har et attraktivt urbant bymiljø, ei levende havn og er bygd langs en akse som kan fortettes og forlenges. Flere knutepunkt kan utvikles som urbane møtesteder, og disse kan kan knyttes sammen med effektive transportmidler. Samtidig kan Volda kan skilte med en stor høgskole, et rikt studentmiljø og vil sammen med Ørsta kunne opptre som den alternative byen i regionen. Utvikling av disse og andre tettsteder på Sunnmøre vil selvfølgelig gi positive resultater, dersom man lager gode steder hvor folk trives ute og inne.

Regional plankompetanse
"Storbyen Sunnmøre" føyer seg inn ei rekke av prosjekter som er lansert av det lokale næringslivet. Store aviser gir bort spalteplass til lanseringa, og ikke sjelden brukes lederen til å gi sin fulle støtte til prosjekta. Alt som er stort er bra, og sjelden rettes et kritisk søkelys mot sunnmørske planer. Regionen mangler kompetanse for å legge fram heilhetlige regionale planer og folk blir aldri presentert for gode alternativer. Regional utvikling handler like mye om bygging av et godt bomiljø, utvikling lokale møteplasser, styrking av kollektivtilbudet og utvikling av kultur og kunnskap. Og ikke minst krever store strukturelle inngrep grundige analyser som kan avdekke konsekvensene for en heil region. Ideen om en sunnmørsk storby representerer kun sterke næringslivsinteresser og understreker betydninga av ei kraftig satsing på plankompetanse som også skal ivareta stemmen til andre samfunnsgrupper.