Ufrivillig barnløshet – en usynlig sorg

Ufrivillig barnløshet – en usynlig form for utenforskap

Å vente på et barn man bærer frem gir sterke følelser hos både den gravide og de rundt, og ikke minst er det noe som er synlig – det er bortimot umulig å skjule magen på et tidspunkt. Både det kommende barnet og forventningene i graviditeten vekker positive følelser hos mange.

Er man ufrivillig barnløs kan man gå i en prosess der man venter på et barn i flere år. Man kan ha gått gjennom flere graviditeter eller forsøk uten å ha fortalt det til noen. Prosessen fremkaller også sterke følelser, men av en helt annen art enn ved graviditet. Det kan være vanskelig å formidle dette til de man har rundt seg.

Som ufrivillig barnløs bærer man på en smerte som er usynlig for omverdenen. Det snakkes lite om ufrivillig barnløshet generelt og hvilken belastning det er rent psykisk å være i en slik situasjon. Dette styrker argumenter for at temaet fortsatt er tabubelagt i samfunnet.

Hva er årsakene til ufrivillig barnløshet?

Uansett årsak, tilhører man som ufrivillig barnløs en stor, heterogen gruppe bestående av par, enslige og homofile som alle ønsker barn. Man kan dele årsakene til ufrivillig barnløshet i to: de medisinske og biologiske, og de ikke-medisinske.

Ufrivillig barnløshet grunnet infertilitet

Dette refererer til manglende evne til å oppnå graviditet etter minst ett års forsøk på å bli gravid uten prevensjon. Det kan være en kompleks medisinsk tilstand og kan skyldes en rekke faktorer, både hos menn og kvinner. Her er noen av de viktigste årsakene:

Forstyrrelser i eggløsningen – ofte relatert til PCOS.
Redusert sædkvalitet eller antall sædceller.
Skader i egglederne etter underlivsbetennelse.
Endometriose - en tilstand hvor det finnes livmorslimhinne utenfor livmorhulen.

Det er viktig å merke seg at mange tilfeller av infertilitet hos både kvinner og menn ikke har noen åpenbar årsak som man klarer å identifisere.

Ufrivillig barnløshet grunnet ikke-medisinske årsaker

For mange kan årsaken til ufrivillig barnløshet være knyttet til psykososiale, økonomiske eller andre ikke-medisinske faktorer.

Noen møter ikke en partner de ønsker å få barn med og vil ikke gå inn i prosessen med å få et barn alene. Selv om man har valgt å ikke gjøre det alene, kan det fortsatt oppleves som en like stor sorg som når det er fysiske årsaker til barnløsheten.

Dersom man ikke blir gravid naturlig etter ett år med prøving, kan man få forsøk med assistert befruktning fra det offentlige. Men blir man ikke gravid etter forsøkene som er dekket offentlig, vil det for mange være for dyrt å oppsøke hjelpen de trenger privat for å bli gravid.

Barnløshet blant menn

Man ser også at barnløshet blant menn har økt i Norge, som i mange andre land. Andelen barnløse kvinner stiger også, men den er mye lavere enn blant menn. Blant barnløse er det selvfølgelig både menn og kvinner som ikke ønsker å få barn, men man antar at frivillig barnløshet gjelder et mindretall.

Det fremgår i en undersøkelse fra 2019 at i nær fremtid kan vi vente at omtrent hver femte mann som passerer 50 år, ikke har fått egne barn. Videre viser undersøkelsen at kjennetegn på økonomisk og sosialt utenforskap som lav inntekt, dårlig helse og å motta offentlige ytelser, kan være ikke-medisinske forklaringer på mannlig barnløshet.

Ufrivillig barnløshet kan påvirke psykisk helse

For mange rammer ufrivillig barnløshet et livsmål man har hatt siden barndommen. Det kan også bygge oppunder en manglende tro på seg selv som fullverdig mann eller kvinne.

Å ikke kunne lage og bære frem eget barn kan gjøre at man stiller spørsmål rundt meningen med livet og hvem man er.

For hvis det å være en “voksen” eller “komplett” mann eller kvinne, betyr å bli far eller mor, hvem er du da om du ikke kan få barn?

De som rammes kan oppleve følelser assosiert med depresjon, som verdiløshet, følelse av skam, skyld og meningsløshet. Og det å ikke være i stand til å bli gravid fører faktisk til en prosess som kan sammenlignes med sorgreaksjon etter dødsfall.

Ettersom det dreier seg om et potensielt tap, ikke et faktisk tap, kan dette derimot lede til at paret eller den som prøver å få barn ikke innser at det er lov å sørge.

Vi må anerkjenne at ufrivillig barnløshet tross alt er en stor livskrise. For mange kan denne livskrisen være vedvarende og slik også øke risikoen for psykiske helseplager over tid.

Velmenende ord kan treffe feil

Om man åpner seg om prosessen man går gjennom vil mange ha et velmenende ønske om å støtte og være løsningsorienterte, andre blir mer ukomfortable og usikre på hvordan de skal møte det.

Man kan bli møtt med utsagn som: “Hva med adopsjon da? Det er jo så meningsfylt!”, “Man blir jo ikke nødvendigvis lykkeligere av å få barn” eller “Nei, det er ingen menneskerett å få barn”.

Selv om det kan komme fra omsorg og omtanke, kan man særlig med sistnevnte utsagn risikere å treffe den ufrivillig barnløse akkurat der det for mange gjør vondest, nemlig i en underkommunisert opplevelse av utenforskap.

Denne formen for utenforskap er ikke umiddelbart synlig, konkret eller i det hele tatt håndgripelig. Den foregår på innsiden hos den enkelte, og ofte skyves den bort av den det gjelder.

Den kan dukke opp i tilsynelatende uskyldige omstendigheter som under lunsjen på jobb, mens du mingler med naboen i butikken eller over en øl med en venn, i form av små kommentarer fra den andre som: “Å! Det skal bli så deilig med barnefri til helgen”, “Når tenker du å få barn da? Klokka tikker” eller “Man vet liksom ikke hva det er å være sliten før man får barn”.

Kommentarer som dette er oftest uskyldige, og ikke ment for å såre eller ekskludere dem som hører det. Stikket i brystet som oppstod som følge av kommentaren, kan derfor være krevende å forholde seg til. Dette kan øke risikoen for at man blir gående med en smerte skjult for omgivelsene uten å ha fått bearbeidet eller anerkjent de vonde følelsene.

Vanskelige og motstridende følelser

Mange går rundt med vanskelige følelser skjult under overflaten, som sorg, skyld, skam og misunnelse: Det kan kjennes vanskelig å glede seg på andres vegne.

Du kan føle glede overfor kameraten din som venter barn, samtidig kjenne en dyp tristhet over å ikke selv kunne få barn. Dette er en følelseskonflikt som går igjen hos mange som er ufrivillig barnløse, og som for mange også gir en skamfølelse fordi gleden for den andre ikke virker rendyrket: “Hva sier det om meg når jeg strever med å kjenne glede på andres vegne?”.

Om man vet årsaken til infertiliteten, kan den som er infertil kjenne på en følelse av skyld overfor partneren. Her snakker sjelden fornuft og følelser sammen, for selv om du vet at du ikke kan noe for din medisinske tilstand, kan skyldfølelsen komme snikende inn og forsterke den emosjonelle belastningen du allerede kjenner på.

Å bære på slike vanskelige eller motstridende følelser kan være svært angstvekkende. Økt angst i kroppen trigger videre beskyttelsesmekanismer eller forsvar, som kan komme til uttrykk gjennom unngåelse eller undertrykkelse av særlig disse tunge følelsene.

Dette kan fungere for kroppen på kort sikt, men bli en større belastning på lang sikt og resultere i økt uro, redusert livskvalitet og fungering i hverdagen. For noen gir det i verste fall psykiske lidelser.

Hvordan ivareta seg selv som ufrivillig barnløs

For å klare å ivareta seg selv og sine behov, og slik forebygge psykiske lidelser og leve et bærekraftig liv, trenger man å være i kontakt med og møte følelsene sine med aksept - de vonde så vel som de gode.

Øvelse for selvivaretakelse

Å øke kontakt med følelsene dine kan være nyttig. Da vil du etter hvert kjenne igjen følelser, ta hånd om også de vonde følelsene, romme dem og lettere se hva du kan gjøre for å akseptere dem eller møte behovene følelsen gir uttrykk for.

Dette er en øvelse du kan gjøre – gjerne flere ganger i uken:

Start med å finne et tidspunkt på dagen hvor du kan sitte i ro og fred for deg selv en liten stund, minimum 10-15 minutter. Ha gjerne med deg en notatbok og penn.
Lukk øynene og start med to-tre dype pust.
Si så enten høyt eller inni deg: «Jeg skal nå kun rette fokus inn mot kroppen og hva som foregår inni meg akkurat nå, legge merke til og benevne det jeg kjenner på. Jeg trenger ikke gå inn i, forstå, fikse eller fjerne det som kommer av ubehag. Bare la det som kommer, komme».
Rett så fokus mot mage- og brystregion og beskriv det du kjenner i kroppen – om du har det vondt kan det for eksempel være et press, stikk i brystet, hard klump, sug i magen.
Forsøk å sette ord på følelsen dette kroppslige representerer – er det en tristhet, sinne, frykt eller skyld?
Spesifiser så godt du kan hva følelsen forsøker å fortelle deg, og skriv gjerne ned: Hvis det er tristhet du kjenner på – hva handler den triste følelsen om? Oppstod følelsen som følge av noe du nylig har opplevd? Har du kjent denne følelsen før? Hvis ja, i hvilken tidligere situasjon oppstod følelsen? Hvis denne følelsen kunne snakke - hva sier den om hvordan du har det og hva du hadde trengt akkurat nå?
Be følelsen fortelle deg hva som er galt og skriv det ned.

Mange kjenner på følelsen tristhet

La oss dykke dypere inn i følelsen av tristhet for å forstå hva den prøver å fortelle oss.

Tristhet er den vonde følelsen du kjenner på når du har mistet eller er i ferd med å miste noe(n) som betyr noe for deg. Tristhet er en lengsel etter noe som er viktig for deg.

Det er nokså underkjent at det er fullt mulig å kjenne på en tristhet og sorg over å miste noe man aldri har hatt, som et ønskebarn. Ettersom det ikke er et fysisk tap, er det mange som ikke tillater seg selv å sørge over tapet. Men tapet er reelt og sorgen er like ekte.

Oppfordringen her er følgende: finn én person du kjenner deg nær og trygg på og sett ord på hva du føler knyttet til prosessen du gjennomgår som følge av å være ufrivillig barnløs. Følelsen av tristhet/sorg signaliserer behov for trøst, nærhet og omsorg fra omgivelsene, for å så kunne gi slipp på det tapte og bygge håp for fremtiden.

Husk at mennesker er flokkdyr og det å lene seg til og søke støtte hos andre er et helt grunnleggende menneskelig behov du ikke trenger noen unnskyldning for å ha.

Når bør man oppsøke hjelp?

Det bør være lav terskel for å be om hjelp, enten gjennom terapi, støttesamtaler, veiledning eller psykologisk rådgiving i situasjonen du (eller parforholdet) står i.

Noen kan ha vansker med å gjenkjenne behovet for bearbeidelse eller støtte, nettopp fordi dette er en problemstilling det snakkes lite om. Det kan også oppleves vanskelig å akseptere at man trenger hjelp med å takle en sorg over å miste noe som aldri var.

Du behøver ikke oppfylle punktene under for å søke hjelp eller støtte – det er nok at du selv kjenner et behov for det.

Enkeltpersoner kan ha behov for hjelp om du:

merker at tanken på at du ikke kan få barn forstyrrer fungering i hverdagen, enten sosialt, på jobb eller studier, eller på andre livsområder.
opplever nedstemthet som har vedvart over tid og påvirker din fungering.
ønsker å snakke om temaet, men opplever å ha få rundt deg å dele det med eller støtte deg til.
ønsker hjelp med å prosessere tapet av å ikke ha eller kunne få barn.

Som par kan dere ha behov for hjelp om dere:

strever med kommunikasjon i forholdet eller konfliktnivået er høyt.
opplever å ha få rundt dere å støtte dere til i livskrisen dere står i.
ønsker hjelp med å sette ord på indre opplevelser eller vanskelige følelser.
ønsker å forstå deres følelser og hverandre bedre.
ønsker hjelp med å prosessere tapet av å ikke ha eller kunne få barn.

Kilder:

Ufrivillig barnløshet, infertilitet. NHI. Link

Grasdal, A.L. & Lommerud, K.E. 2019. Barnløshet blant menn i Norge. Tidsskrift for velferdsforskning, Vol. 22, Utg. 4, 268-284. Link

Archetti, C. (2020, 27. juni). Barnløshet: Hele vår eksistens fornektes. Aftenposten. Hentet fra Link

Volgsten, H., Svanberg, A.S. & Olsson, P. 2010. Unresolved grief in women and men in Sweden three years after undergoing unsuccessful in vitro fertilization treatment. Acta Obstetricia et Gynecologica, 89: 1290–1297. Link

Stiegler, J.R., Sinding, A.I. & Greenberg, L. (2022). Klok på følelser: Det følelsene prøver å fortelle deg (1. utg.). Gyldendal Norsk Forlag.