Ariana og flere av våre psykologer har videreutdanning i traumebehandling. Les mer og bestill time

Traumer

Sist oppdatert: 9. nov. 2023

Godkjent av:

Ariana Alic: , psykolog
Pia von Hirsch: , fagpsykolog hos Kry

Medisinsk godkjent

Psykologiske traumer omhandler ettervirkninger av skadelige eller stressende hendelser. Hvordan dette oppleves og hvilke reaksjoner man får i etterkant kan variere fra person til person. Dersom man opplever sterke reaksjoner av belastende hendelser, finnes det gode metoder for å få det bedre.

Bestill psykologtime

Hva er traumer?

Traume kommer fra gresk og betyr sår eller skade. Det kan både dreie seg om fysiske eller psykologiske traumer, hvor sistnevnte omhandler etterfølger i sinnet dersom man har vært utsatt for skadelige og stressende hendelser.

Traumer omfatter flere typer hendelser, hvor fellesfaktoren er at hendelsen oppleves dramatisk, medfører trussel mot deg selv eller noen du er glad i, som medfører reaksjoner som frykt, overveldelse og hjelpeløshet.

Et traume er ikke en bestemt situasjon. Hvorvidt vi kaller noe et traume, avgjøres stort sett av den indre opplevelsen man hadde da det skjedde og i tiden etterpå. Et traume trenger altså ikke å være forårsaket av noe som objektivt sett vurderes som voldsomt og grusomt av de aller fleste mennesker, for eksempel en tsunami eller et ran.

Vi er skrudd sammen på ulike vis, og alt skjer i en kontekst. Derfor kan noe som fremstår som en mindre belastende hendelse for en person, oppleves som en overveldende og skremmende hendelse for andre.

Man kan ikke vurdere et psykisk traume kun ved å se på det fra utsiden.

Symptomer og reaksjoner på traumatiske opplevelser

Det kan være nyttig å lære litt om typiske traumatiske opplevelser, og hvordan man skiller dem fra hverandre. Man ser nemlig at ulike opplevelser påvirker oss på ulike måter.

Det er vanlig å dele traumatiske hendelser i to kategorier:

Traumer som er blitt påført av andre mennesker: eksempelvis ulike typer vold (psykisk, fysisk, materiell, seksuell), trusler, overgrep, mobbing, utestenging, eller fravær av omsorg.
Tilfeldige traumer: eksempelvis ulykke, alvorlig sykdom, økonomisk krise, eller naturkatastrofe.

Dette skillet er betydelig, da traumer påført av andre mennesker, spesielt de nærmeste, ofte er de som skader oss mest. Denne typen traumer kalles ofte for relasjonelle traumer.

Videre skiller man ofte mellom:

Enkeltstående traumer: eksempelvis ulykke og terrorangrep.
Gjentatte traumer over tid: eksempelvis gjentatte trusler i nær relasjon.

Dette skillet er også av betydning, da mye tyder på at antall traumer man har opplevd, påvirker utviklingen vår som menneske. Jo flere traumer, desto mer påvirkes utviklingen i en negativ retning.

Barn som opplever betydelige traumer i nære relasjoner, for eksempel av omsorgspersoner, har større sannsynlighet for å utvikle psykiske lidelser og rusavhengighet senere i livet.

Umiddelbare traumereaksjoner

Det er normalt med sterke reaksjoner i en periode etter traumatiske hendelser. Mange beskriver det som "normale reaksjoner på unormale hendelser". Når man har opplevd noe traumatisk, er det ikke rart at kroppen og hodet oppfører seg annerledes.

En akutt reaksjon kan for eksempel kjennetegnes av

sterk redsel, følelse av å være oppjaget eller skvetten, uro og engstelse
følelse av forvirring, nummenhet, fjernhet eller uvirkelighetsfølelse
svetting, frostanfall, skjelving, kvalme og svimmelhet
problemer med hukommelse, konsentrasjon og oppmerksomhet
påtrengende bilder eller sansefornemmelser i en periode i etterkant
søvnvansker og drømmer om det som har skjedd
en følelse av skam eller skyld for det man har opplevd

Langvarige traumereaksjoner

Etter hvert vil som oftest den akutte reaksjonen gå over, men noen kan ha plager i lang tid etter selve hendelsen. Dersom plagene vedvarer over noen måneder, defineres det ofte som en tilpasningsforstyrrelse. Plager som nedstemthet, angst og bekymring, er vanlig. Normalt vil plagene bli mindre når belastningene minker, og ikke vedvare lengre enn 6 måneder.

Noen få kan imidlertid få betydelige plager med påtrengende minner og omfattende unngåelsesmønstre som vedvarer og i stor grad påvirker livsutfoldelse. En slik tilstand kalles på fagspråket for posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

Eksempler på langvarige reaksjoner kan være

at redselen eller utryggheten vedvarer
påtrengende minner og «flashbacks» (gjenopplevelse)
angstreaksjoner og nedstemthet
vansker med konsentrasjon, hukommelse og at man ikke klarer å være helt «tilstede»
søvnvansker, spenninger i kroppen, smerter
påvirkning på selvbilde og selvfølelse
tvil og usikkerhet knyttet til andre mennesker

Dersom man opplever nye belastende hendelser som ligner på opplevelser fra fortiden, kan man bli minnet om tidligere traumer og tap, særlig dersom traumene ikke er ordentlig bearbeidet. I perioder preget av mye stress og usikkerhet, kan toleransen eller den psykologiske motstandskraften bli svekket, slik at traumene får større plass i nåtid.

Kompleks traumatisering

De mest alvorlige senskadene vil som oftest komme dersom man blir utsatt for gjentatt traumatisering fra omsorgspersoner eller andre som står oss nær og som man har tillit til.

Dette beskrives ofte som kompleks traumatisering, eller kompleks form for PTSD. Dersom man opplever slike traumer i oppveksten, kan det medføre en slags skjevutvikling.

I tillegg til plager som «flashbacks» og unngåelse relatert til PTSD, kan man også oppleve

vansker med selvomsorg og sunn grensesetting
betydelige relasjonelle vansker
vansker med egen kropp, identitet og seksualitet
utfordringer med å identifisere egne behov og følelser, som igjen påvirker følelsesregulering
negativt selvbilde og vansker med å tenke at man fortjener omsorg fra andre

Toleransevinduet – en modell for forståelse

Toleransevinduet (Ogden og Minton, 2000) er en modell ofte brukt for å forklare vår kapasitet for å ta inn nye inntrykk og hva som skjer når denne kapasiteten overstiges.

Når vi er innenfor vårt toleransevindu føler vi oss til stede “her og nå”. Vi klarer å tenke og reflektere, samt tåle følelsene våre ganske godt.

Dersom vi kjenner oss stresset eller opplever noe som farlig, kan vi bli overveldet: kroppen blir da over- eller underaktivert.

Overaktivering

Ved overaktivering gjør kroppen seg klar for å kjempe eller flykte fra det som er farlig. Vår alarmberedskap aktiveres. En overaktivert kropp og hjerne forbindes ofte med økt vaktsomhet, angst og uro. Det kan gi symptomer som

høyt tempo i det man gjør
kaos i hodet
tankekjør
hektiske handlinger
utagering eller aggresjon
opphetet og destruktiv kommunikasjon

Underaktivering

Ved underaktivering kjennes kroppen nummen eller bedøvet. Vi kobler ut og blir immobiliserte. En underaktivert kropp og hjerne forbindes ofte med sløvhet og passivitet. Det kan gi symptomer og en opplevelse av

lavt tempo
å være tom i hodet
at man ikke finner ord
at man er «fjern fra meg selv»
apatisk tilbaketrekning
uvirkelighetsfølelse

Sammenhengen mellom traumer og stressmestring

Dersom man har opplevd en traumatisk hendelse eller flere, kan toleransevinduet bli smalere. Dette vil igjen gjøre at det skal mindre til før man blir over- eller underaktivert.

Indre opplevelser, sansefornemmelser, følelser, tanker, kroppslige signaler, situasjoner, eller mennesker, som minner om den traumatiske opplevelsen kan gjøre at vi havner utenfor vårt toleransevindu, og opplever ovennevnte symptomer.

Dersom man bærer med seg traumer, kan det prege nervesystemet slik at det ikke er regulert på samme måte som før traumene. Man er oftere i en slags tilstand av beredskap.

Når man er i en tilstand av beredskap er det vanskelig å være påkoblet, tenke klart, være fleksibel, løse problemer og kommunisere godt med andre mennesker. Man blir rett og slett mindre god på å tåle og mestre stress.

Om man har befunnet seg i en slik tilstand over tid, kan det bli vanskelig å tro på at det finnes noe annet. Man kan tenke at man “bare er sånn som menneske” eller at man “har blitt ødelagt”.

Heldigvis er det absolutt mulig å utvide toleransevinduet sitt igjen. Dette gjør man ved å jobbe med å lage stabile og forutsigbare rutiner i hverdagen sin, regulere nervesystemet sitt mer aktivt med fokus på å holde seg innenfor toleransevinduet, prosessere og bearbeide vonde opplevelser og følelser i et trygt fora, samt styrke sin evne til å kjenne etter, ta sine behov på alvor og jobbe med god stressmestring.

Hva kan du gjøre selv?

Dersom du på nåværende tidspunkt befinner deg i fare er det svært viktig at du forsøker å komme deg i sikkerhet eller søker hjelp slik at du kan få til dette.

Dersom du har kommet deg ut av faren og er i en fase der du kan bedre din egen situasjon kan du jobbe med:

Stabilisering i livet: Du kan øke den psykiske motstandskraften ved å skape trygge rammer, god struktur og klare rutiner i livet ditt. Fokusere på søvn, mat, fysisk aktivitet, balanse mellom hvile og bevegelse, utfordring og ro, pleiende stell av deg selv og ditt eget.
Å tilbringe tid med dine nærmeste: Prat så åpent du kan med noen du er fortrolig med. Om du ikke stoler på noen, øv med det beste alternativet du har, eller oppsøk psykolog.
Sårbar deling: Det å snakke gjennom det man har opplevd i trygge omgivelser, øker sjansen for at man får bearbeidet det som har skjedd, og det kan forebygge plager over tid.
Ved overaktivering: Fokuser på å stoppe opp og roe ned kroppen, for eksempel ved å jobbe med å puste roligere og dypere enn vanlig, eventuelt benytte en pusteøvelse eller yoga.
Ved underaktivering: Fokuser på å aktivere og «vekke» kroppen, for eksempel puste raskere inn og ut, eventuelt forsøke å få i gang kroppen ved å gå raskt opp og ned en trapp eller danse.

Når bør man oppsøke hjelp?

Det er ikke slik at man må oppfylle kriterier for PTSD eller en annen diagnose for å søke hjelp etter å ha opplevd traumatiske hendelser. Hva som oppleves som et traume og hvordan ulike hendelser påvirker livet er veldig ulikt fra person til person – det er din egen opplevelse av situasjonen som er avgjørende for om du ønsker hjelp eller ikke.

Det vil oftest være samtaler med en psykolog som er hjelpen man oppsøker.

En psykolog kan blant annet hjelpe dersom:

du står i en krise og trenger støttende samtaler
du ønsker å forebygge langvarige plager
du opplever ulike former for symptomer/plager/ senskader etter belastende hendelser som ikke går over av seg selv
du opplever at noe vanskelig du har opplevd begrenser deg i livet ditt
du sliter med å håndtere stress